«Attention. The air allert is over. May the force be with you»

Som alle andre i Ukraina har jeg installert en app på telefonen som gir beskjed om luftangrep. Hvor det er, og om det er droner eller raketter som angriper. Jeg har vært fire dager i Kyiv og har hatt flere besøk i bomberommet. Alle gangene har det vært dronesvermer som har sirklet over byen. De er farlige i seg selv, men russerne bruker også en taktikk der de metter luftvernet med droner. Når ukrainerne har brukt opp det meste av luftvern-ammunisjonen på å skyte dem ned, sender de inn raketter med langt større ødeleggelseskraft. En kan derfor ikke slappe av selv om det «bare» er droner. Natten etter at jeg var kommet tilbake til Norge, lørdag 24. mai, gjorde de nettopp det, og Ukraina ble utsatt for det hardeste angrepet siden fullskalakrigen startet i 2022. Over 300 droner og 70 raketter ble brukt mot Ukrainas sivilbefolkning. Minst 12 er drept og mange titalls mennesker såret.

I Kyiv mistet fire mennesker livet. Tallet ville vært mye høyere om de ikke hadde hatt avansert teknologi som varsler angrep, luftvern og bomberom. Ødeleggelsene er store og belastningen på befolkningen er enorm. For en som bare er der noen dager kan man bare ane hva det vil innebære å alltid ha med seg en «grab-bag» med førstehjelpsaker og hodelykt og alltid ha oversikt over hvor man finner nærmeste bomberom.

Det aller verste er likevel bevisstheten om at det hver dag dør hundrevis av ukrainere ved fronten. I tillegg bor nå 5 millioner i russisk-okkuperte områder og opplever grov og voldelig undertrykkelse. Krigen berører alle ukrainere. Alle har mistet noen. Midt i Kyiv er det en lang mur med bilder av døde soldater. Det er uendelig mange. Bildene minner en på at 40 000 døde ikke er tall, men enkeltmennesker med planer og drømmer som aldri ble noe av. Familier og kjærester som står fortvilte igjen.

Det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med er likevel ukrainernes utrolige motstandskraft og innovasjonsevne. Jeg fikk møte ukrainske politikere fra forsvarsdepartementet og departementet for strategiske industrier. De fortalte om hvordan hele det ukrainske samfunnet bidrar på ulikt vis til krigsinnsatsen, og hvordan sivil industri, særlig innen IKT og tungindustri har utviklet militære løsninger som nå er helt avgjørende for ukrainerens kampkraft. Det foregår et teknologikappløp ved fronten som verden ikke har sett maken til.  

Det brukes droner i alle militære avdelinger. Ukraina har så langt produsert over 2 millioner små angrepsdroner og opptil 100 000 langtrekkende droner. Nær 70% av tapene i krigen skyldes droneangrep. Dronene kompletterer ofte mer tradisjonelle våpensystemer, men er nå helt uunnværlig i krigføringen. Samtidig øker betydningen av mottiltak mot droneangrep og droneovervåking. Akkurat nå bruker ukrainerne blant annet norsk teknologi som gjør det vanskelig å avskjære dronene deres. På mange områder er det bare et spørsmål om tid før Russland med støtte fra sine samarbeidspartnere i Kina, Nord-Korea, Belarus og Iran finner mottiltak. Når Russland får så mye teknologisk støtte, er det viktigere enn noen gang at NATO-land stiller opp og støtter ukrainernes evne til å både beskytte seg og gjøre mottiltak.

Jeg var i Ukraina med en delegasjon av norske bedrifter som i ulik grad har etablert samarbeid med ukrainske bedrifter. Det er viktig og helt nødvendig at norsk forsvarsindustri er tett koblet på det som skjer ved fronten i Ukraina. Både for å støtte ukrainernes frihetskamp, men også for å sikre at Norges forsvar kan møte både dagens og framtidas trusler.

Ukraina viser hvordan man kan bruke høyteknologiske løsninger for beslutningsstøtte og som analyseverktøy for logistikk. Videre har de kommet langt i å sammenstille data fra ulike typer sensorer for å få bedre oversikt og beslutningsstøtte. Krigen har også understreket verdensrommets avgjørende rolle for kommando og kontroll. Bruk av satellittdata sammen med data fra droner gir en langt bedre oversikt og mulighet for presis målutvelgelse.

 

Norsk forsvarsindustri er verdensledende på områder som missiler, luftvern, radioteknologi og autonome fartøy. Dette har vi lyktes med gjennom «trekantmodellen» - et tett samarbeid mellom Forsvaret, forsvarsindustrien og Forsvarets forskningsinstitutt. Denne måten å jobbe på tar vi nå videre ved å invitere sivil forskning og sivilt næringsliv tettere inn. Vi trenger mange kloke hoder og erfaringer fra ulike bransjer for å finne de beste løsningene for framtidas forsvar.

Stortinget besluttet enstemmig i 2024 å gjennomføre et betydelig forsvarsløft fram til 2036. Det er en ambisiøs plan som fortsatt står seg godt, men det er ingen tvil om at den må oppdateres med ny kunnskap fra krigen i Ukraina.

Etter at jeg kom hjem er jeg stadig innom appen for å se hvordan det ser ut i Kyiv og fylkene rundt. Mens jeg skriver denne teksten er halve landet utsatt for droneangrep. Det er fryktelig å tenke på hvor mange som er redde og hvilke ødeleggelser som kan gjøres i natt.

Vi sier ofte at Ukrainas kamp er vår kamp. Det er ikke et uttrykk for festtalene. Det er helt sant.

Dersom vi ikke klarere å stanse Russland i Ukraina vil vår egen sikkerhet være truet. I tillegg til solidaritet med de modige ukrainerne, er det i vår egeninteresse å engasjere oss i deres kamp for frihet. En viktig del av dette er å utvikle både vår og deres forsvarsindustri. Vi i Norge må ta innover oss hva som står på spill. Det handler om vår helt grunnleggende frihet og mulighet til å bestemme vår egen skjebne.